«Du skal få en hangar til sløyd»
På Huseby barneskole – AC Møller tegnespråksenter er store deler av første plan viet til kunst- og håndverksfaget.
Elise Farstad Djupedal er stipendiat i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.
Tekst: Elise Farstad Djupedal
Elise Farstad Djupedal er stipendiat i pedagogikk ved Institutt for lærerutdanning, NTNU.
Tekst: Elise Farstad Djupedal
Skolen skal åpne dører mot verden og framtida, sier opplæringslova. Men dagens skolepolitikk lukker også dører i sin ensidige satsing på boklige fag og skriftlig læring.
På slutten av 80-tallet kom kunnskapssamfunnet inn som mål i skolepolitikken. Det har ført til en betydelig økning av timetallet i grunnskolen. Med økt timetall skal kunnskapssamfunnet bygges, men hvilken kunnskap skal framtidas samfunn bygges med?
Denne kronikken baserer seg på en nylig utgitt artikkel i Nytt norsk tidsskrift.. Der undersøker jeg hvordan timetallet i grunnskolen har endra seg fra 1990 til 2008. Alle timetall er hentet fra læreplandokumentet «nasjonal fag- og timefordeling», men omregnet til klokketimer. Tallene synliggjør en satsing på lesing, skriving og regning som primært kommer matematikk og norsk til gode. I denne kronikken løfter jeg fram hva disse endringene betyr for kunst og håndverk, og for musikk og mat og helse. Det gjør jeg ved å se på hvordan timetall virker sammen med lærernes kompetanse og fagenes materielle betingelser, noe som åpner for å diskutere om infrastrukturen som kreves for å ivareta praktisk-estetiske fag, forsvinner i takt med satsinger på boklige fag og skriftlig læring (Djupedal, 2022).
En rekke politiske dokumenter fra slutten av 80-tallet slår fast at vi i framtida skal leve av befolkningas kunnskap. Ett av grepene var å øke timetallet i skolen fra høsten 1990. Det var første gang Stortinget vedtok en målrettet økning av timetall utenfor en større læreplanreform. Økningen i 1990 medførte 250 nye undervisningstimer i grunnskolen. Norsk, matematikk og engelsk fikk flesteparten av timene, mens naturfag og forming fikk 28 nye timer hver.
Selv om forming fikk timer, ble ikke faget nevnt i den politiske behandlinga av saken. Norsk, matematikk og engelsk fikk både flest timer og mest oppmerksomhet. Bakteppet for økt timetall i forming ligger lenger tilbake i tid. Forming hadde vært forbigått lenge. Senest ved innføringa av læreplanverket Mønsterplan 87, der elevenes «praktisk-produktive erfaring» var et satsingsområde, men som likevel ikke ga forming flere timer.
Timetallsøkninga i 1990 var en opptakt til det som skulle komme. I 1997 ble alder for skolestart senka, og grunnskolen ble utvida fra ni til ti år i forbindelse med reformen Læreplanverket for 10-årig grunnskole (L97). Reformen medførte 577 nye timer i grunnskolen. Kunst og håndverk, som faget nå hadde skiftet navn til, fikk 16,5 av timene. Blant fagene i skolen var det kunst og håndverk – sammen med naturfag, engelsk, mat og helse og musikk – som kom dårligst ut av reformen timetallsmessig.
Kunst- og håndverksfagets innhold ble også endret i L97. Innføring i en felles kulturarv var et mantra i hele læreplanverket, og det satte også sine spor i kunst og håndverk. Historisk sett har faget hatt en reformpedagogisk arv der elevens skapende arbeid har stått sentralt. Det ble nå utfordret av målet om at elever skulle lære felles kulturelle referanser.
Dette har blitt kalt en «kognitiv vending» i faget» (Kjosavik, 2001). Sett timetallene under ett, kan endringene også forstås som en «boklig vending» i skolen. Timetallsendringene viser at de tre praktisk-estetiske fagene kunst og håndverk, mat og helse og musikk sakker akterut, samtidig som kroppsøving og fagene med en boklig klasseromstradisjon vinner terreng.
"Vi møter ikke bare framtida. Vi skaper også framtida gjennom de politiske prioriteringene vi gjør i dag."
Kort tid etter L97 skjedde det flere endringer i timetallet i skolen. Høsten 2001 ble det vedtatt 85 timer i norsk. Allerede høsten 2003 ble det vedtatt nye 86 timer til norsk og 57 timer til matematikk. Totalt sett økte timetallet med 228 timer. Det er nærliggende å knytte disse endringene til PISA-sjokket i 2001, som ble brukt for å erklære krise i norsk skole. Samtidig hadde det lenge vært et politisk ønske om å øke timetallet for å forbedre kvaliteten. Se for eksempel Magnussenutvalget (1992) Da klokka klang: Skolestart for 6-åringer – konsekvenser for resten av skoleløpet. PISA framstår derfor mer som en brekkstang enn som en drivkraft bak disse endringene.
Et viktig poeng er imidlertid at PISA bidro til at skolekvalitet ble knytta til elevenes tekst- og tallkompetanse, ofte kalt literacy og numeracy.
Tekst- og tallkompetanse inngår i utgangspunktet i alle fag, også kunst og håndverk, men satsingen førte likevel bare til timetallsøkning i norsk og matematikk. Som med L97 førte det til en prioritering av boklige fag. Samtidig ble skriftlig læring mer sentralt, noe som blant annet kom til uttrykk gjennom at lesing, skriving og regning ble innført som grunnleggende ferdigheter i alle fag. Vektleggingen av skriftlig læring har satt sitt preg på hele skolen, men skiftet har trolig medført størst endringer for fag som har en ikke-skriftlig egenart. Eksempelvis kunst og håndverk, der arbeid med materialer og ikke-tekstlige uttrykk står sentralt.
Neste timetallsøkning lot ikke vente lenge på seg. Ved innføringen av læreplanverket Kunnskapsløftet (LK06) ble det lagt til 342 nye timer i 2006 og 2008. At det ble lagt til så mange timer, var ikke overaskende all den tid SV, ett av regjeringspartiene, hadde hatt utvidelse av undervisningstid og heldagsskole som mål siden tidlig på 90-tallet.
Timene gikk til fagene norsk, matematikk, naturfag, engelsk, kroppsøving og utdanningsvalg. De praktisk-estetiske fagene brukes ofte som argument for heldagsskole. Likevel ble ikke disse fagene prioritert da timene skulle fordeles. Kroppsøving fikk riktignok hundre timer, noe de også gjorde i 1997. Det begynner å tegne seg et mønster der satsing på praktisk-estetiske fag ender med timer til kroppsøving, noe som bidrar til at de tre andre praktisk-estetiske fagene står på stedet hvil.
Summerer vi opp, har timetallet i grunnskolen økt fra 6327 til 7686 timer etter at kunnskapssamfunnet kom inn som overbygning i skolepolitikken. Det vil si en økning på 1359 timer. Noe under halvparten av disse timene kom som et ekstra skoleår i 1997. Resten av timene har blitt lagt til ellers. Målt i timer har skolen altså fått to nye skoleår til sammen.
Et viktig poeng er imidlertid at timene ikke har blitt jevnt fordelt mellom fagene. Kunst og håndverk har kun fått 44 nye timer. Mat og helse har fått 37 timer, mens musikk har fått 5 timer. Til sammenligning fikk norsk og matematikk 751 nye timer.
Kunnskapssamfunnet kan derfor ikke sies å ha medført en bred satsing på kunnskap. Timetallsmessig er det en smal satsing på boklige fag og skriftlig læring som primært kommer norsk og matematikk til gode. Endringene har ført til en styrking av en boklig skoletradisjon, der lesing, skriving og regning i større grad defineres som kjernen.
"I lang tid har det vært opp til den enkelte kommune - og kommuneøkonomi - å avgjøre behovene for rom, materialer, maskiner og verktøy."
Endring i timetall legger sterke føringer for skolens innhold. Samtidig må timetall sees i sammenheng med andre rammefaktorer for bedre å forstå hvordan politikk endrer skolens innhold. For å ivareta de praktisk-estetiske fagenes egenart, er særlig lærernes kompetanse og materielle rammer viktig. Sagt enkelt kan lærernes kompetanse og tilgang på materiell veie opp for, men også forsterke den timetallsmessige nedprioriteringen av fagene. For kunst og håndverks del – i likhet med musikk og mat og helse – virker det som at disse faktorene forsterker nedprioriteringen.
Oversikten over lærerkompetansen i grunnskolen viser samme tendens som timetallsutviklingen, men med et tidsmessig etterslep. Kun halvparten av kunst- og håndverkslærerne i dag har fagspesifikke studiepoeng (Perlic, 2019). De siste 20 årene har utdanningsnivået gått opp i alle fag i skolen unntatt kunst og håndverk, mat og helse og musikk. Til sammenligning har andelen av norsk- og matematikklærerne med fagspesifikke studiepoeng steget til 85 prosent. Siden det i hovedsak er de eldste lærerne som har kompetanse i disse tre praktisk-estetiske fagene, vil utdanningsnivået trolig fortsette å falle i årene som kommer.
Det finnes ikke statlige reguleringer som sikrer kunst og håndverks materielle betingelser. I lang tid har det vært opp til den enkelte kommune – og kommuneøkonomi – å avgjøre behovene for rom, materialer, maskiner og verktøy (Moe, 2021). Klassestørrelse er heller ikke regulert lenger, noe som gjør at både rom og grupper kan ha uhensiktsmessig størrelse eller utforming. Mange skoler har i dag fleksible allrom som kan brukes til flere aktiviteter, men som kan gjøre det krevende å gjennomføre aktiviteter som krever spesifikke rom eller spesifikt utstyr (Ot.prp. nr. 67 (2002-2003)).
Overordna virker det som at infrastrukturen – timetall, kompetanse og materiell – som kreves for å ivareta fag som har en ikke-skriftlig egenart, viskes ut. Parallelt styrkes den «boklige infrastrukturen», noe som understøtter den posisjonen boklige fag og skriftlig læring har i skolen. Kunnskapssamfunnet har altså ikke bare satt avtrykk på timeplanen. Det har medført at en bestemt type kunnskap får sette sitt preg på skolen som helhet.
I politiske dokumenter brukes «kunnskapssamfunnet» både om samfunnet i dag og samfunnet i framtida. Når det brukes om framtida, legges det ofte stor vekt på at vi utdanner dagens elever til en ukjent framtid med ukjente jobber. Med mer skolegang og økt timetall skal kunnskapssamfunnet bygges. Men hvorfor skal denne ukjente framtida først og fremst møtes med boklige fag og elever som er utrusta med skriftlige ferdigheter?
Vi møter ikke bare framtida. Vi skaper også framtida gjennom de politiske prioriteringene vi gjør i dag. Ingen betviler at lesing, skriving og regning er viktig. Samtidig gjør de smale satsingene i skolen det presserende å spørre om det er hensiktsmessig for elevene, skolen og samfunnet med en slik ensidig tilnærming til framtida.
Skolens fagkrets og innhold skal favne bredt. Blant annet fordi skolen skal «opne dører mot verda og framtida», som det står i opplæringslova. Med de siste tiårenes politikk i mente, må vi likevel også spørre oss: Hvilke dører lukker vi med dagens skolepolitikk?
Djupedal, E. F. (2022). På skuldrene til de minste: grunnskolens timefordeling som verktøy for å skape framtida. Nytt norsk tidsskrift, 39(1). https://doi.org/10.18261/nnt.39.1.4
Kjosavik, S. (2001). Fra tegning, sløyd og håndarbeid til kunst og håndverk. Vollen: Tell forlag
Moe, H. E. (2021). Spesialrom for Kunst og håndverk i grunnskolen : – analyse av retningslinjer 1889–1992. FormAkademisk, 14(1). https://doi.org/10.7577/formakademisk.4026
Ot.prp. nr. 67 (2002-2003). Om lov om endringar i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova). Utdannings- og forskningsdepartementet. https://www.regjeringen.no/contentassets/12c06cec445e4420b7a29b90363a0138/nn-no/pdfs/otp200220030067000dddpdfs.pdf
Perlic, B. (2019) Lærerkompetanse i grunnskolen. Oslo: SSB. https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/391015?_ts=16b93d5e508